Forsetningar

Forsetningar, også kalt preposisjoner, er en liten ordklasse som uttrykker forhold mellom setningsledd. De står ofte foran et substantiv eller pronomen og danner en forsetningsfrase som kan fungere som adverbial eller attributt i setningen.

De uttrykker blant annet plassering, retning, tid og andre forhold. Vanlige lokale preposisjoner er i, på, under, ved; tidsmessige som før, etter, i løpet av; og retninger som til, mot, gjennom. Mange preposisjoner finnes også i sammensatte former som i løpet av eller i stedet for.

Ordet følger vanligvis et substantiv eller pronomen og danner en forsetningsfrase. I norsk står preposisjonen foran for eksempel 'huset' i setningen «Boka ligger i huset». Pronomen i preposisjonsledd tar ofte disse formene: meg, deg, ham, henne, oss, dere, dem. Forsetninger kan fungere som adverbialer som beskriver tid, sted eller måte, eller som en del av et nominalt uttrykk som angir eierforhold eller relasjoner.

Noen verba krever sin egen preposisjon for å få riktig betydning, og valget av preposisjon kan endre betydningen av verbet. Sammensatte eller flersøkte preposisjonsuttrykk brukes ofte for å uttrykke tid, plassering eller konseptuelle forhold, og de kan være helt nødvendige for å fremstille meningen riktig.

I andre språk finnes også postposisjoner, altså preposisjonsord som kommer etter sitt styrte ord, men norsk benytter primært forposisjoner. Forsetningar er derfor en grunnleggende del av setningsoppbygging og betydningsskaping i norsk.