Fingerprintingteknikker

Fingerprintingteknikker er metoder som brukes for å identifisere eller karakterisere et individ, en enhet eller et system basert på mønstre og trekk som er unike eller svært karakteristiske. Begrepet brukes i kriminalteknikk, rettsmedisin og datasikkerhet, og omfatter både fysiske fingeravtrykk og digitale former for fingeravtrykk.

Fysiske fingeravtrykk refererer til avtrykk av hudens mønster på fingertippene. Innsamling skjer ofte ved hjelp av inking, trykk av hud mot papir eller plast, og ved visuell eller kjemisk behandling av latent avtrykk. Vanlige teknikker inkluderer pudderering, ninhydrin og fuming med cyanoakrylat (superlim). Dokumentasjon skjer normalt med bilder, og avtrykkene sammenlignes mot registre i automatiserte systemer som AFIS. Analysen fokuserer på minutiae, for eksempel ridge endings og bifurcations, som gir identifikasjon med høyt-nøyaktig samsvar.

Digitale fingeravtrykk brukes for å identifisere eller karakterisere enheter og brukere i nettverk og programvare. Dette omfatter aktive metoder som OS-fingeravtrykk gjennom TCP/IP-stakk, banner grabbing og portskanning, samt passive metoder som analyse av nettverkstrafikk og tjenestene som kjører. I nettlesere og på enheter brukes også fingeravtrykksteknikker som JS-basert miljø- og enhetsinformasjon, fontbruk, maskinvareegenskaper og skjermoppløsning. Slike teknikker brukes i sikkerhetsevaluering, svindelbekjempelse og markedsføringsanalyse, men gir også personvernutfordringer og kan møtes av anti-fingerprinting tiltak.

Etiske og rettslige rammer rundt bruken av fingeravtrykk varierer mellom land og bransjer. Bruken må balansere sikkerhetsbehov med personvern, og data lagres og behandles i samsvar med relevante lover og standarder. Nøyaktighet varierer, og feil kan forekomme, spesielt i komplekse digitale miljøer. Regulatoriske krav om samtykke, transparens og sikkerhet gjelder ved innsamling og deling av avtrykkdata.