Erstatningsordning

Erstatningsordning er et system som gir økonomisk eller annen erstatning til personer som har lidt skade, tap eller urett som følge av en handling eller hendelse. Slike ordninger finnes i ulike former og kan være offentlige, private eller blandede. De har som felles mål å opprette en rettferdig kompensasjon og å sikre at skadelidte ikke må bære kostnadene alene.

Det finnes to hovedtyper erstatningsordninger. No-fault-ordninger gir erstatning uavhengig av skyld, ofte finansiert av offentlige midler eller obligatorisk forsikringsordning. De er ment å forenkle og raskt avsi erstatning i forhold som helse, arbeidsskade eller andre typer personskade. Skyldbaserte ordninger krever at erstatningen yle gitt på grunnlag av en persons culpa eller ansvar for skade. Slike ordninger kan være basert på kontrakts- eller erstatningsrett og avgjøres gjennom domstol eller forvaltningsinstanser.

Omfanget av erstatningen varierer. Vanlige dekninger inkluderer dokumenterte kostnader for behandling og rehabilitering, tapt inntekt, varig nedsatt funksjonsevne og i noen tilfeller ikke-økonomiske skader som smerte og lidelse. Vilkår og beløpsgrenser fastsettes ofte i lovverk, forskrifter eller forsikringsavtaler. Prosessen innebærer vanligvis søknad til riktig myndighet eller forsikringsselskap, dokumentasjon av skaden, vurdering av erstatningsgrunnlag og mulighet for klage eller overprøving.

Finansieringen av erstatningsordninger skjer gjennom offentlige budsjetter, obligatorisk forsikring eller privat forsikringsdekning. Kritiske spørsmål omfatter rettssikkerhet, tidsfrister, administrativ effektivitet og behovet for tilpasninger som læring fra nye typer skader og urett i samfunnet. Se også erstatning, forsikring og sivilprosessen.