Ekspedisjonsklatring

Ekspedisjonsklatring er en gren av fjellklatring som omfatter lange, ofte flerdagers til flermåneders ekspedisjoner til avsidesliggende fjellområder med mål om å bestige topper eller etablere nye ruter som ikke passer inn i tradisjonell, sportslig klatring. Aktiviteten legger vekt på planlegging, logistikk og utholdenhet, og klatrerne møter ofte ekstreme værforhold og høyde.

Typiske trekk ved ekspedisjonsklatring er basecamp og ett eller flere høycamper, nøye akklimatisering gjennom gjentatte oppstigninger og hvileperioder, og bruk av teknikker som tauing og fast tau i krevende partier. Oksygen kan være nødvendig ved de høyeste toppene, og utstyret omfatter telt, kokeutstyr, fôr og drivstoff, samt nødvendig klatreutstyr og beredskap for berg- og snøforhold.

Planleggingen omfatter rutevalg, tidsplan, søknad om tillatelser fra myndigheter, og logistikk som transport av utstyr, forsyninger og støttepersonell eller lokale guider og portere. Ekspedisjoner finner sted i områder som Himalaya, Karakoram, Andes og polare fjell, og målene kan være førstebestignelser, nye ruter eller dokumentasjon av eksisterende muligheter under vanskelige forhold.

Risikoer knyttet til ekspedisjonsklatring er høye og inkluderer høydeproblemer som akutt fjellsyke, fare for snø- og steinsprang, farlige værforhold og logistikkfeil. Miljøhensyn, som avfalls- og bærekraftshensyn, blir i økende grad vektlagt, og mange ekspedisjoner følger retningslinjer for miljøbeskyttelse og lokal kultur.