Dyrebevissthet

Dyrebevissthet refererer til evnen hos dyr til å ha subjektive opplevelser, til å føle smerte og glede, samt å være oppmerksom på omgivelsene og seg selv i varierende grad. Innenfor feltet skilles det ofte mellom ulike nivåer av bevissthet, fra sensoriske og emosjonelle tilstander til mer avansert selvbevissthet og metakognitiv forståelse av egne mentale tilstander. Fenomenal bevissthet (opplevde opplevelser) og tilgangsbevissthet (informasjon som kan brukes i tenkning) blir ofte diskutert, men målene for påvisning hos dyr er omstridte, og definisjoner varierer.

Forskningen viser at mange arter opplever smerte og ubehag og viser en rekke kognitive og adaptive ferdigheter, slik som problemløsning, planlegging og sosial kognisjon. Selvkjennelse er blitt testet ved speiltesten hos noen arter, og i ulike varianter har enkelte grupper vist tegn til selvgjenkjenning. Annen bevis kommer fra verktøybruk, fleksibel atferd og sosial læring. Samlet sett er bevis for dyrebevissthet varierende mellom arter og avhenger av hvilke kriterier og tester som anvendes.

Debatten om dyrebevissthet dreier seg om hvilke metoder som gir pålitelig kunnskap uten å tillegge menneskelige trekk, og i hvilken grad tester som speiltesten fanger kompleksiteten i bevissthet. Kritikere peker på risikoen for antropomorfisme og gråsonefelt der dyr viser høy kognitiv kapasitet uten å tydelig demonstrere bevisst opplevelse.

Betydningen for etikk og velferd er stor. Anerkjennelse av smerte og ubehag, samt evne til komplekse behov, har styrket dyrevernlover og retningslinjer for forskning og husdyrhold, og har bidratt til økt fokus på berikelse, sosialt liv og velferd.