Differansemottakere

Differansemottakere er elektroniske enheter som mottar og behandler differensielle signaler. En differensiell signalkilde leverer informasjon som er representert av forskjellen mellom spenningen på to ledninger. Mottakeren utnytter denne forskjellen for å konvertere signalsignalet til en utgang som kan brukes av videre behandling, samtidig som den demper støy som kommer likt på begge ledninger.

Prinsipp og arkitektur: En differansemottaker har to innganger og gir vanligvis en enhetsutgang eller en differensiell utgang. Fordelen er bedre støyimmunitet: støy som påvirker begge lederne likt blir delvis fjernet når signalet blir subtrahert eller differensiert internt. Ulike implementasjoner finnes, fra rene differensialforsterkere til instrumentasjonsforsterkere og integrerte mottakerkretsløp. Viktige egenskaper inkluderer inngangsimpedanser på hver ledning, båndbredde, støy og evne til å opprettholde presis differensialmåling over temperatur og andre forhold. Isolasjon og kobling (for eksempel via optokryptor eller jordisolasjon) kan også være delen av en differansemottaker i applikasjoner som trenger galvanisk isolasjon.

Bruksområder: Differansemottakere brukes der robusthet mot støy og lange kabelstrekk er viktig. Typiske områder inkluderer seriell kommunikasjon som RS-422 og RS-485, bil- og feltbus-systemer som CAN, presis måling og instrumentering samt lyd- eller balanserte signaler i audioapplikasjoner.

Egenskaper og krav: Vanlige krav er tilstrekkelig vanlig inngangssignal-nøyaktighet, høy støy- og fellesmodusmotstand, passende strømforbruk og kompatibilitet med relevante standarder og kabling. Forvalg av mottaker påvirkes av behovet for hastighet, avstand og miljø.

Se også: differensialsignaler, differensialforsterker, RS-485, CAN, CAN-bus.