Deteksjonsteorier

Deteksjonsteorier er en samlebetegnelse for teoretiske rammeverk som beskriver hvordan systemer – mennesker eller maskiner – avgjør om et signal er til stede i støy. Felles mål er å forklare og forutse beslutninger i situasjoner med usikkerhet, der resultatet ofte er et ja/nei-svar: signal til stede eller ikke. Innen psykologi og kognitiv vitenskap er den dominerende modellen signal-deteksjonsteori (SDT). Her fremstilles sansing som en prosess der et indre beslutningskriterium avgjør om stimuli oppfattes. Nøkkelbegreper er følsomhet (d′), som beskriver evnen til å skille signal fra støy, og kriterium (c eller β), som avgrenser hva som regnes som et signal. Treffsannsynlighet og feilrate beskrives som treffsannsynlighet og falsk-alarmrate, og ROC-kurver illustrerer avveiningen mellom disse over ulike kriterier.

Teoriene har bred anvendelse: i psykologiske eksperimenter for å karakterisere sensorisk kapasitet, i radiologi og medisinsk diagnostikk når leger tolker bildemateriale, i sikkerhetsskanning og overvåkingssystemer i ingeniørfag, samt i kvalitetskontroll og militærteknologi. Utvidelser inkluderer antakelser om ulik varians mellom støy og signal, fler-alternativ oppgaver og alternative beslutningsmodeller.

Begrensninger inkluderer at SDT ofte forenkler kognitive prosesser, antar stasjonære forhold og normalfordelte støykilder, og kan være mindre presis i oppgaver som krever kompleks beslutningstaking eller kontekstavhengige kriterier. Likevel forblir det et sentralt verktøy for å analysere og forstå beslutningstaking under usikkerhet i flere disipliner.