Deklinasjon

Deklinasjon, eller bøyning, er systemet som bestemmer hvordan ord endrer form for å markere grammatiske kategorier som kjønn, tall, bestemthet og, i noen språk, kasus og eierskap. I norsk brukes deklinasjon hovedsakelig på substantiv, adjektiv, pronomen og tallord. Språket har to kjønn (felles/utrum og intetkjønn), to tall (singular og plural) og et relativt begrenset kasussystem, der genitiv er knyttet til eierskap og ofte uttrykkes med possessive determiners eller -s-suffiks i navn.

Substantivene bøyes etter kjønn og tall, og i mange tilfeller også etter bestemthet. Eksempel på bok: en bok (ubestemt entall), boken (bestemt entall), bøker (ubestemt flertall), bøkene (bestemt flertall). Et neutrumseksempel kan være et hus: et hus, huset, hus, husene. Dette illustrerer hovedmønstrene for norsk deklinasjon: ubestemt vs. bestemt og entall vs. flertall.

Adjektivene bøyes i samsvar med substantivet. Etter en ubestemt artikkel får adjektivene ofte formene stor/stort, for eksempel en stor bil, et stort hus. Før et bestemt substantiv får adjektivet vanligvis endelsen -e i entall: den store bilen, det store huset. I flertall kan adjektivet være store: de store bilene (foran bestemt flertall vanligvis med de store bilene).

Pronomen og tallord har egne bøyningsmønstre, og eierskap uttrykkes gjennom min/din/hans/hennes eller med -s- possessiv hvis relevant i navn (Marias bok).

Deklinasjon varierer mellom språk, men i norsk gir den et relativt konsistent mønster med få kasus og klare regler for å markere kjønn, tall og bestemthet.