Bruddmotstand

Bruddmotstand er et begrep som beskriver materialets evne til å motstå initiering og vekst av sprekk under påført belastning. Det er sentralt i bruddmekanikk og omfatter både styrke og seighet. Bruddmotstanden påvirkes av materialets sammensetning og mikrostruktur, eksisterende feil, temperatur, belastningshastighet og miljøforhold.

Vanlige mål på bruddmotstand er bruddstyrke og motstand mot sprekkvekst, ofte uttrykt gjennom K_IC eller G_IC i bruddmekaniske tester. For noen materialer brukes også slagstyrke, som Charpy-testen, som en indirekte indikator på bruddmotstand.

Bruddmotstand er avgjørende i ingeniørdesign, særlig for sikkerhetskritiske komponenter som fly og biler, samt byggematerialer. Materialer med høy bruddmotstand tåler større sprekkvekst før brudd oppstår, noe som reduserer risikoen for plutselig svikt.

Faktorer som påvirker bruddmotstand inkluderer tilstedeværelse av feil, porøsitet, korrosjon, temperatur og belastningshastighet; lave temperaturer kan gjøre materialer sprøere. For å forbedre bruddmotstanden brukes blant annet legering, varmebehandling, kornforfining og forsterkede kompositter.

Bruddmotstand måles ofte ved frakturmekaniske tester som CT (compact tension) og SENB (single-edge notch bending) for å bestemme K_IC og G_IC. Standarder fra ISO og ASTM angir testprosedyrer.