Bevegelsesmønstre

Bevegelsesmønstre refererer til repeterende eller karakteristiske måter kroppen beveger seg på i en gitt oppgavekontekst. Mønstrene beskriver hvordan kroppens segmenter koordineres, hvilke leddutslag som brukes, og hvilke muskler som aktiveres, samt tidsrekkefølgen mellom disse komponentene. Bevegelsesmønstre oppstår fra samspillet mellom biomekaniske grenser, nevromuskulær kontroll og krav fra oppgave og miljø, og kan forstås innen ulike teoretiske rammeverk som constraint-led og dynamiske systemer. De deles ofte inn i sykliske mønstre (gå- og løpemønstre) og diskrete mønstre (kasting, hopp), samt mellom åpne og lukkede kontrollsløyfer.

Bevegelsesanalyse benytter bevegelsessporing, 3D‑analyse, videodata og EMG for å beskrive bevegelsens kinematiske og kinetiske aspekter, samt muskelaktivitet. Slike data brukes til å vurdere koordinasjon, effektivitet og risiko for skader, og til å studere hvordan mønstrene tilpasses endringer i fart, terreng eller perturbasjoner. Begrepet bevegelsesmønstre er sentralt for forståelse av motorisk læring og rehabilitering, der målet er å forbedre eller gjenopprette funksjonelle mønstre.

Anvendelser omfatter idrettsvitenskap, fysioterapi og rehabilitering, ergonomi og arbeidsplassdesign, samt robotteknikk, datagenerert analyse og animasjon. Forskning på bevegelsesmønstre undersøker hvordan mønster utvikler seg hos barn, endres ved aldring eller skade, og blir forbedret gjennom praksis og trening.