Arbeidsinsentiver

Arbeidsinsentiver er politikk eller tiltak som forsøker å få flere til å arbeide, øke arbeidstiden eller øke produktiviteten ved å påvirke den økonomiske avkastningen ved arbeid. De brukes ofte som en del av aktiv arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, og er utformet for husholdninger, arbeidsgivere eller begge parter.

For individer kan insentivene omfatte skattelettelser eller inntektsavhengige ytelser, der ytelsene avtar etter hvert som arbeidsinntekten stiger for å unngå fattigdoms- eller arbeidshindringskrefter. Eksempler er skattelindringer, fradrag og ordninger som gir netto inntekt ved arbeid, samt subsidier eller støtteordninger som gjør det rimeligere å ta første jobb eller øke arbeidstid. Mange ordninger er rettet mot spesielt utsatte grupper, som nyankomne i arbeidsmarkedet, langtidsledige eller kontantsvake husholdninger.

For arbeidsgivere kan insentivene være lønnstilskudd, tilskudd til opplæring og kompetanseutvikling, eller reduserte arbeidsgiveravgifter ved nyansettelser. Slike tiltak har som mål å redusere kostnaden ved å ansette personer med lav tilknytning til arbeidsmarkedet og å stimulere til investering i kompetanse.

Utformingen av arbeidsinsentiver påvirker effekten. For små eller ineffektive skattefradrag kan arbeidstilbudet ikke øke, og budsjettet bli dyrt, mens for sterke eller utilstrekkelig målrettede ytelser kan skape insentivfeil og redusere arbeidets varighet. Effektivitet varierer mellom land, målgrupper og institusjoner, og evalueringer er nødvendige for å balansere kostnader, rettferdighet og arbeidsdeltakelse.

Arbeidsinsentiver inngår ofte i bredere politiske strategier som aktivt arbeidssøkende tiltak og øvrige arbeidsmarkedstiltak som rådgivning, opplæring og plassering.

---