videoteknikk

Videoteknikk refererer til teknologier og metoder for å fange, bearbeide, komprimere, overføre, lagre og vise bevegelige bilder med tilhørende lyd og metadata. Omfatter både profesjonelle produksjonssystemer og forbrukerelektronikk, samt standardiserte rammeverk for utveksling og visning av video.

Historisk utvikling: Fra analoge videostandarder og videotapeopptak på midten av 1900-tallet til digital video og standardisering av komprimering og strømming. I løpet av 1990- og 2000-tallet ble MPEG-2, MPEG-4 og senere codecs som H.264/AVC og HEVC viktige for kringkasting og Blu-ray. Økningen av internett og adaptive strømmeteknologier førte til HTTP-basert streaming og moderne kodeker som AV1.

Hovedkomponenter: videoinnhenting ved kameraer og sensorer (CMOS/CCD), digitalisering, fargebehandling, oppskalering og bildekomprimering. Koding og dekoding skjer ved hjelp av videokoder som MPEG-2, H.264/AVC, HEVC/H.265 og AV1, ofte i kombinasjon med containere som MP4, MKV eller MOV. Transport og lagring bruker medier eller nettverk, med strømmeteknologier som DASH og HLS samt protokoller som RTSP og RTP.

Standarder og referanser: ITU-R BT.709 og BT.2020 for farge og rom, SMPTE-tidskode, samt DVB, ATSC og IP-baserte kringkastings- og strømmetjenester. Fremtidig utvikling fokuserer på AI-drevet videobehandling, høyere effektivitet i koding, 8K-oppløsning, HDR, og immersive formater som 360-graders video og virtuelle opplevelser.

Bruksområder: profesjonell filminnspilling og postproduksjon, kringkasting, videokonferanser, overvåkning og forbrukervideo på nett og mobil.