reservekontantbeholdninger

Reservekontantbeholdninger refererer til den delen av en virksomhets likviditet som består av kontanter og kontantekvivalenter som holdes for å møte korte betalingsforpliktelser og uventede likviditetsbehov. Begrepet brukes i både bedriftsøkonomi og finansforvaltning, og omfatter vanligvis kontanter i kassen, saldoer på bankkontoer samt lett omsettelige, short-term investeringer som anses som kontanteknivilige.

Komponenter av reservekontantbeholdninger kan inkludere kontanter i kassalageret, innestående på fondskontoer og andre tilgjengelige bankinnskudd, i tillegg til kontantekvivalenter som kortsiktige statsobligasjoner og andre verdipapirer med høy kredittrisiko og kort løpetid. Den nøyaktige sammensetningen varierer etter sektor, virksomhetens behov og policyer for likviditet.

Hovedformålet med reservekontantbeholdninger er å sikre stabil drift og evne til å møte daglige utbetalinger, sesongvariasjoner i inntekter og uforutsette utgifter uten å måtte avvikle investeringer eller ta opp dyre lån. For banker og finansinstitusjoner betegner reservekrav ofte symbol på regulatoriske likviditetskrav fra sentralbanken, som må møtes gjennom reserver i form av kontanter i sentralbanken eller i tilknyttede reserver.

Regnskapsmessig omtales reservekontantbeholdninger vanligvis som en del av kontanter og kontantekvivalenter på balansen. Endringer i beholdningen følger selskapets kontantstrømmer fra operasjonelle, investerings- og finansieringsaktiviteter, og kan påvirkes av valutarisiko og avkastningsforventninger. Det er viktig å skille reservekontantbeholdninger fra restråds- eller bundne midler som ikke er tilgjengelige for daglig drift.