pulsbreddesmodulasjon

Pulsbreddesmodulasjon, ofte forkortet PWM (engelsk: *Pulse Width Modulation*), er en metode for å kontrollere effekt og strøm til elektriske kretser, spesielt i elektroniske systemer. Teknikken fungerer ved å variere bredden på pulser av elektrisk strøm innenfor en fast frekvens. Ved å justere hvor lang tid pulsen er aktiv i hver syklus, kan gjennomsnittlig effekt til en last, som for eksempel en motor eller en lyspære, styres uten å endre spenningen direkte.

PWM brukes ofte i applikasjoner der det er nødvendig å regulere effekt eller hastighet, for eksempel i servomotorer, lyskontroll, oppvarmingselementer og digitale motorstyringer. Fordelen med metoden er at den er effektiv og gir lavt tap av energi sammenlignet med lineære reguleringsteknikker. Den kan også brukes til å simulere analoge signaler fra digitale kretser, noe som gjør den nyttig i mange moderne elektroniske enheter.

En PWM-krets består typisk av en oscillator som genererer pulser med fast frekvens, en komparator eller en digital krets som bestemmer pulsbredden, og en utgangstransistor som styrer strømmen til lasten. Frekvensen til pulserne er ofte høy, for eksempel flere kilohertz, for å unngå merkbar flimmer eller brum i lasten. Effektiviteten avhenger av hvor nøyaktig pulsbredden kan kontrolleres og hvor høy frekvensen er, da høyere frekvenser reduserer varmetap og forbedrer responsen i systemet.

PWM er en grunnleggende teknikk innen elektronikk og finnes i mange integrerte kretser og mikrokontrollere, som ofte har innbydende funksjoner for å generere PWM-signaler. Teknikken er også grunnleggende for å forstå mer avanserte metoder som fasevinkelmodulasjon og spenningsmodulasjon i strømforsyninger.