polymeremulsjoner

Polymeremulsjoner, også kjent som polymerlatexer, er dispersjoner av polymerpartikler i vann. De dannes hovedsakelig ved emulsjonpolymerisering av vinylmonomerer i nærvær av overflateaktive stoffer og beskyttende kolloider. I et typisk system polymeriseres monomerer som styren, metylmetakrylat og acrylater eller butadien til små latexpartikler som forblir suspendert i vannet.

Stabiliteten til polymeremulsjoner avhenger av stabilisatorer som overflateaktive stoffer (anjoniske og ikke-ioniske) og beskyttende kolloider som polyvinylalkohol. Den vesentlige stabiliseringsmekanismen er elektrostatisk og/eller sterisk hindring av partikkelkoalescens, slik at partikler ikke aggregere. Typiske sammensetninger har et faststoffinnhold på ca. 20–60 prosent og partikkelstørrelser i området 20–200 nanometer.

Vanlige prosesser inkluderer konvensjonell emulsjonpolymerisering, miniemulsjon og mikroemulsjon, samt seedede polymeriseringsmetoder for å kontrollere partikkelstørrelse og filmegenskaper. Polymeremulsjoner kan danne robuste, vannbårne systemer som ofte erstatter løsningsmiddeldrevne produkter.

Egenskaper og bruksområder: på grunn av lavt organisk løsningsmiddelinnhold brukes polymeremulsjoner i malinger, belegninger, lakk, papirbelegg og tekstilfinish. Film dannes ved tørking og koalescens av partikler når filmen får passende temperatur for å overgå polymerens Tg; høy Tg gir stivere filmer, lav Tg gir mer fleksible filmer. Fordeler inkluderer miljøvennlighet og lavere utslipp av løsemidler, mens utfordringer omfatter lagringsstabilitet, effekt av ioner og pH samt grader av residual monomer.