partiturudgaver

Partiturutgaver er publiserte versjoner av musikkverk som presenterer hele partituret og brukes av dirigenter og utøvere. De kommer i flere former og utgis av musikkutgivere til studie, repetisjoner og framføring. Begrepet omfatter urtext-utgaver, framføringsutgaver, studieutgaver og faksimileutgaver.

Redaktører baserer utgaver på tilgjengelige kilder som autografmanuskripter, kopier, tidlige trykk og korrespondanse mellom komponist og utgiver. En kritisk utgave kombinerer variantene fra kildene og inkluderer et kritisk apparat som angir hvor kildene avviker og hvordan utgaven er konstruert. Målet med urtext-utgaver er å gjenskape komponistens opprinnelige tekst så trofast som mulig, mens redaksjonelle tillegg kan omfatte tydeliggjorte uttrykk, dynamikk og notasjonen for å lette framføringen. Utgivere kan også trykke faksimiléutgaver som gjengir kilden ordrett.

Vanlige typer inkluderer urtext- eller kritiske utgaver som prioriterer tekstlig integritet; framføringsutgaver, som inkluderer praktiske redigeringer for moderne framføring (fingering, forslag til articulation og tempi); studieutgaver, som forenkler eller kommenterer for studier i stedet for framføring; og rekonstruerte eller komplette utgaver for verk med ufullstendige manuskripter. Digitale utgaver og nettbaserte databaser gir søkbare partiture og varianter, og noen utgivere tilbyr lisensiering for øvingsbruk.

For utøvere og forskere er partiturutgaver viktige referanser med varierende grad av redaksjonell innblanding. De påvirker tolkning, tempo, artikulering og frasering; å forstå utgavenes tilnærming er viktig for historisk informert framføring. Utgaver kan derfor være sentrale i hvordan et verk blir undervist, studert og framført.