overflateforsterkede

Overflateforsterkede, eller overflateforsterket materiale, er en betegnelse innen material- og prosessfag som beskriver et materiale der overflatelaget har fått økt hardhet og styrke i forhold til kjernen. Målet er å oppnå en hard, slitesterk overflate samtidig som den indre kjernen beholder god duktilitet og motstandsdyktighet mot sprekkdannelse.

De vanligste metodene for overflateforsterkning omfatter carburisering og karbonitrying (tilførsel av karbon og nitrogen), nitriding (nitrogeninnføring), induksjonsherding og laserherding. Mekaniske metoder som sandblåsing, kulde- og varmeformingsprosesser, samt peening (shot peening) brukes også for å etablere kompresjonsresidualspenning i overflatelaget og dermed forbedre fatige liv. Polaritets- og prosessvalg avhenger av ønsket dypde og krav til kjernen. Høy varme og mye diffusjon kan skape dypere tilfinger, men øker risiko for delaminering eller forvrengning.

Materialer som vanligvis behandles med overflateforsterkning er hovedsakelig stål og gjengejern, hvor slike prosesser gir hardhet i overflaten samtidig som kjernen beholder seighet. Aluminium og enkelte titanlegeringer kan gjennomgå spesialiserte overflatebehandlinger, men ikke alle metoder er like effektive eller egnet.

Fordeler inkluderer forbedret slitasje- og fatighetsegenskaper, lengre komponentlevetid og mulighet for kritiske deler som tannhjul, veivaksler og verktøy. Ulemper kan være risiko for forvrengning, behov for etterbearbeiding for nøyaktige toleranser og kostnader knyttet til behandlingen. Valg av metode avhenger av krav til hardhet, dybde, materialtype og tiltenkt bruk.