oksidasjonstrinnene

Oksidasjonstrinnene, eller oksidasjonsnummeret, er et tall som brukes i kjemi for å angi elektronoverføringer i en forbindelse. Det er et formelt tall som tilordnes hvert atom i et molekyl eller en ion. I en ren elementforbindelse er oksidasjonstallet 0. For monoatomiske ioner tilsvarer oksidasjonstallet ladningen til ionet. I en nøytral forbindelse må summen av oksidasjonstallene være 0; i et ion må den være lik ionets ladning.

Nøkkelregelen er at oksygen vanligvis har -2 i forbindelser, unntak som peroksider hvor det er -1. Hydrogen har vanligvis +1 når det binder til ikke-metaller, mens det i metallhydrider har -1. Fluor har alltid -1; andre halogener følger vanligvis -1 i forbindelser, men kan være positive i forbindelser med høyere oksidasjonstilstander eller oksygen. Alkaliemetaller (gruppe 1) har +1, og jordalkalimetaller (gruppe 2) har +2 i sine forbindelser. I mange organiske forbindelser varierer karbon oksidasjonstall mellom -4 og +4; CO2 gir karbonet +4, mens CH4 gir -4.

Eksempler: i NaCl er Na +1 og Cl -1; i H2O er hver H +1 og O -2; i SO4 2- er O -2 hver og S +6. Når man oppgir oksidasjonstall, følger summen reglene og man kan se hvilke atomer som oksideres eller reduseres i en reaksjon.

Bruk: oksidasjonstall brukes for å balansere redoksreaksjoner og for å beskrive elektronoverføringer i kjemiske prosesser samt å klassifisere forbindelser etter redoks-egenskaper. Merk at oksidasjonstall er formelle tall og ikke nødvendigvis observerte ladninger eller elektronfordeling.