nettverksboot

Nettverksboot, eller nettverksbasert oppstart, er en metode der en datamaskin starter opp og laster operativsystemet fra en nettverkstjener i stedet for å bruke lokal lagring. Dette brukes ofte for diskløse maskiner, store utrullingsprosesser og provisjonering av servere og arbeidsstasjoner.

Den mest utbredte teknologien er PXE (Preboot Execution Environment). Ved oppstart mottar klienten først en IP-adresse fra DHCP og får deretter informasjon om hvor oppstartsprogrammet finnes, ofte via PXE- eller iPXE-muligheter. Oppstartsprogrammet lastes ned over TFTP eller, i nyere løsninger, over HTTP(S), og laster kjernen og initramfs (eller hele OS-bildet) til minnet før oppstart.

Nøkkelkomponentene i et nettverksbootmiljø inkluderer en DHCP-tjener for nettverksadresseringa, en oppstartsbildetjener (TFTP eller HTTP(S)) som leverer boot-filer, og en konfigurasjon som ofte inneholder en oppstartmeny. Vanlige bootloadere er pxelinux, GRUB og iPXE, hvor iPXE også kan bruke HTTP(S) for raskere nedlasting og avanserte alternativer som nettverkslagring og automatiserte utrullinger.

Bruksområder omfatter effektiv utrulling av operativsystemer på mange maskiner, sentral administrasjon av bedriftsmiljøer, og støtte for diskløse klienter eller virtuelle maskiner i laboratorier og datasentre. Fordeler inkluderer sentralisert administrasjon og redusert behov for lokal lagring, mens utfordringer kan være avhengighet av pålitelig nettverk, infrastrukturkrav og sikkerhetsaspekter som behov for autentisering og signerte bilder.