nasjonalstat

Nasjonalstat er en suveren stat der grenser og myndighetsutøvelse i stor grad samsvarer med en nasjon, dvs. en folkelig enhet basert på felles språk, kultur og historie. Begrepet brukes ofte om stater hvor en betydelig del av innbyggerne identifiserer seg med en felles nasjonal fellesskap, og hvor staten søker å fremme eller opprettholde denne identiteten gjennom institusjoner og politikk. Nasjon og stat er imidlertid ikke alltid identicale; en stat kan inneholde flere nasjoner, og en nasjon kan være statsløs.

Historisk har nasjonalstaten utviklet seg særlig i Europa på 1800-tallet i kjølvannet av nasjonalromantikk og liberal nasjonalisme, ofte i sammenheng med temaspråklig og administrativ nasjonbygging. Utviklingen ble formalisert gjennom prinsipper om statssuverenitet og anerkjennelse i folkeretten, og etter hvert ble grensene sett på som legitime uttrykk for folkets vilje. Dette mønsteret har blitt utfordret og tilpasset i ettertid gjennom dekolonisering og europeisk integrasjon.

Kjennetegnene inkluderer et definert territorium, en permanent befolkning, en effektiv regjering og anerkjennelse fra andre stater. Det finnes variasjoner i hvordan nasjonalstater legger vekt på etnisk homogenitet kontra konstitusjonell forståelse av fellesskap, for eksempel en etnisk nasjonalstat versus en liberal eller sivil nasjonalstat som legger vekt på statsborgerskap og rettigheter uavhengig av etnisk bakgrunn.

dagens diskusjon fokuserer på utfordringer som minoritetenes rettigheter, integrasjon og selvbestemmelse, samt hvordan globalisering og overnasjonale organer påvirker tradisjonelle nasjonalstaters rolle og legitimitet.