løseligheter

Løseligheter, eller løselighetsbegrepet, beskriver hvor mye av et stoff som kan løses i et gitt løsningsmiddel ved en bestemt temperatur og trykk, og dermed danne en mettet løsning. For faste stoffer i væske måles løselighet ofte som mengde oppløst stoff per mengde løsningsmiddel (for eksempel gram per 100 gram vann ved spesifikk temperatur). For gasser i væske måles vanligvis konsentrasjon som mol per liter ved en gitt temperatur og partialtrykk. Løselighet påvirkes av både egenskapene til løsemiddel og til stoffet som skal løses, og av samspillet mellom dem.

Begreper knyttet til løselighet inkluderer mettet, umettet og supersaturert løsning. En mettet løsning inneholder den maksimale mengden oppløst stoff ved gjeldende forhold; en umettet løsning kan fortsatt ta opp mer stoff; en supersaturert løsning inneholder midlertidig en høyere konsentrasjon enn normalt mettet, ofte oppnådd ved spesielle framgangsmåter og ustabil under normale forhold.

Faktorer som påvirker løselighet inkluderer temperatur, trykk og kjemisk natur. Vann er et polart løsningsmiddel og viser ofte økende løselighet for faste stoffer med høyere temperatur, mens gassers løselighet i vann vanligvis avtar med økende temperatur. Økt trykk øker løseligheten til gasser, mens trykkpåvirkning hos faste stoffer er mindre tydelig. "Like løser like" beskriver at polare stoffer lett løses i polare løsningsmidler, mens upolare stoffer løses i upolare medier. pH og dannelsen av komplekser eller fellesioner kan også endre løseligheten for visse salt og organiske forbindelser.

I praktisk og teoretisk kjemi benyttes begrepet løselighet til å forutsi pasninger, dannelse av bunnfall og egenskaper til løsninger, blant annet gjennom solubility product (Ksp) for sparsomt løselige salter. Eksempler inkluderer natriumklorid som lett løser seg i vann, sukker som lett løser seg, og sølvklorid som har lavere løselighet i vann.