lipidforankringer

Lipidforankringer er kovalente koplinger av lipider til proteiner som gjør at proteiner binder seg til membraner, ofte plasmamembranen. Denne typen modifikasjoner avgjør proteittens subcellulære lokalisering, stabilitet og deltakelse i signalerings- og trafikkeringsprosesser.

De viktigste typene lipidforankringer inkluderer GPI-anker, N-myristoylering og palmitoylering, samt prenylasjon. GPI-anker fester proteiner til ytre membranleaflet via en glykosylert fosfolipidskjede som normalt er av membranets ytre side. N-myristoylering innebærer påsettelse av en myristoylgruppe ved N-terminus, ofte kombinert med palmitoylering (palmitoylgruppe) på cysteinrester for å styrke membranbindingen og regulere lokalisasjonen. Prenylasjon omfatter tillegning av farnesyl- eller geranylgeranylgrupper til et CaaX-motiv ved proteiner som ofte orienteres mot den cytosoliske siden av membranen. Disse modifikasjonene skjer vanligvis post- eller co-translasjonelt, og ulike enzymer (for eksempel N-myristoyltransferase, DHHC-palmitoyltransferaser, farnesyltransferase og geranylgeranyltransferase) styrer prosessen.

Funksjonene til lipidforankringer omfatter målretting og opprettholdelse av proteiner ved membraner, kontroll av protein-protein-interaksjoner og regulering av signalveier. Palmitoylering er ofte reversibel og gir dynamisk regulering av lokalisasjon, mens myristoylering og prenylasjon er mer stabilt koblet til membranen. Eksempler inkluderer Ras-familien (prenylasjon og ofte videre palmitoylering) og Src-family proteiner (myristoylering og palmitoylering), samt GPI-ankererte proteiner som CD59 og PrP.

Forholdet mellom type lipidforankring og cellelokasjon har betydning i forskning og terapi, blant annet ved målretting av signalveier eller misforankringsfenomen i sykdomstilstander.