konsentrasjonseffekt

Konsentrasjonseffekt er et begrep som beskriver forholdet mellom konsentrasjonen av et stoff og størrelsen på den biologiske eller kjemiske effekten det gir. I farmakologi og toksikologi brukes begrepet ofte om dose-responsforhold, der høyere konsentrasjoner vanligvis gir større effekt, inntil metning eller bivirkninger inntrer. Begrepet anvendes også bredt i kjemi og biokjemi for å beskrive hvordan mengden av et stoff påvirker den observerte responsen.

Kjernen i konsentrasjonseffekten er at effekten ofte øker med konsentrasjonen, og at denne relasjonen kan beskrives med mål som EC50 og Emax. EC50 er konsentrasjonen som gir halv maks effekt; Emax er den maksimale effekten et stoff kan framkalle. Effektkurven følger ofte en sigmoidal form når effekten plottes mot konsentrasjon på en logaritmisk skala, og kan beskrives av Hill-ligningen E = (Emax * C^n) / (EC50^n + C^n), der n er Hill-koeffisienten som angir bratterheten av kurven.

Ulike faktorer påvirker konsentrasjonseffekten, blant annet reseptorantall og affinitet, reseptorsubtyper, nedstrøms signalering og farmakokinetikk (absorbsjon, distribusjon, metabolisme og eliminasjon). Interaksjoner mellom stoffer kan endre effekten, noe som har betydning i legemiddelutvikling og risikovurdering. Fenomenet hormese og andre ikke-monotone responser viser at forholdet mellom konsentrasjon og effekt ikke alltid er enkelt eller lineært.