konjunksjon

Konjunksjon, eller bindeord, er en ordklasse som brukes for å forbinde ord, uttrykk og setninger. Konjunksjoner uttrykker forhold mellom de enhetene de kobler og påvirker både setningsstrukturen og hvordan vi tolker teksten. I norsk grammatikk deles konjunksjoner ofte inn i tre hovedgrupper: koordinating, underordning og korrelative konjunksjoner.

Koordinatinge konjunksjoner forbinder elementer av lik syntaktisk verdi – ord, fraser eller hele setninger. Vanlige eksempler er og, eller, men, for og så. Eksempler: «Jeg vil ha te og kaffe.» «Du kan velge eple eller banan.» «Hun er trøtt, men lykkelig.» «Det regner, så vi blir inne.» Koordinering innebærer at de kobler elementene side om side uten å gjøre den ene avhengig av den andre.

Underordnende konjunksjoner innleder en avhengig (underordnet) setning som står i forhold til hovedsetningen. Vanlige eksempler er fordi, hvis, hvis, når, mens, om, at, selv om. Eksempler: «Jeg går hjem fordi jeg er syk.» «Hvis det regner, blir vi inne.» «Når jeg kommer, ringer jeg.» «Selv om det er kaldt, går jeg ut.» Subjunksjoner påvirker ordstillingen i den underordnede setningen og etablerer tids-, årsaks- eller betingelsesforhold.

Korrelative konjunksjoner kommer i par eller grupper og binder to deler sammen med et felles forhold. Vanlige former er enten … eller, hverken … eller, både … og. Eksempel: «Du må enten gjøre det nå eller senere.» «Både læreren og eleven forsto.»

Punktsettingen følger ofte regelen at innleder en avhengig ledd før hovedsetningen settes det inn komma. Ved korrelativer er det vanlig å plassere hele pairen mellon de to delene som binds sammen.