interjeksjon

Interjeksjon er en ordklasse som uttrykker talerens følelser eller reaksjon og er vanligvis syntaktisk uavhengig av resten av setningen. Interjeksjoner kan danne hele ytringer, eller fungere som korte innspill i dialog. De gir informasjon om holdning, grad av overraskelse, smerte, fornøydhet eller tiltrekning uten å beskrive noe i ytre omstendigheter.

Funksjon og bruk: Interjeksjoner uttrykker følelsesmessig reaksjon og kan fungere som diskursmarkører som viser holdning eller holdningsjustering i samtalen. De gir kontekst for andre ytringer og kan bidra til kommunikasjonsnivåer som empati, ironi eller bekreftelse. Mange interjeksjoner er universelle eller fylt av klang- og lydidéer, og de kan være fonetiske eller etymologisk opprinnelige.

Former og typologi: Interjeksjoner deles ofte inn i utropsuttrykk (for eksempel "oi!", "hopp!", "au!"), hilsener og tiltaleuttrykk ("hei!"), reaksjonsuttrykk av smerte eller overraskelse ("åh!", "hæ!"). Endelser eller stavelser kan være onomatopoetiske eller konvensjonelle. Noen interjeksjoner fungerer også som markører i tale, uten å være semantisk knyttet til et bestemt innhold.

Syntaks og tegnsetting: Interjeksjoner har vanligvis ingen bøyning og står ofte alene som ytringer. I skrift markeres de gjerne med utropstegn, men de kan også forekomme i dialog som innslag mellom setninger, ofte adskilt av komma eller tankestreker.

Eksempler på norsk inkluderer: "å nei!", "oi!", "hæ!", "åh!", "hei!" og liknende. Disse uttrykkene varierer etter språk og dialekt og kan skifte betydning etter kontekst.