impresjonisme

Impresjonisme er en kunstbevegelse som oppsto i Frankrike på 1860- og 1870-tallet og som er preget av å gripe øyeblikkets sanseinntrykk i stedet for detaljert realisme. Bevegelsen vokste fram som en reaksjon mot det akademiske maleri og historiske temaer, og kjernen var et fokus på lys, farge og bevegelse slik øyet opplever dem.

Nøkkelpersoner inkluderer Claude Monet, Pierre-Auguste Renoir, Camille Pissarro, Edgar Degas, Berthe Morisot og Alfred Sisley. Deres arbeider viser ofte scener fra hverdagen, landskap og bymiljøer framstilt under varierende lys og vær.

Teknikk og metoder: malerne arbeidet ofte ute i naturen (plein air) og brukte raske, synlige penselstrøk. De unngikk skarpe konturer og lot fargene ligge ved siden av hverandre for å gli sammen i betrakterens øye. Motivene var hverdagslige og ofte kortvarige øyeblikk, som sollys på vann eller en gate i responstid til lysforhold.

Historisk betydning og mottakelse: Den første uavhengige utstillingen ble holdt i Paris i 1874 av en gruppe kunstnere som opererte utenfor akademiet. Reaksjonene var blandede, men bevegelsen fikk etter hvert stor innflytelse og la grunnlag for senere retninger som postimpresjonisme og modernisme.

Arven: Impresjonismen markerer overgangen til modern kunst ved å fokusere på persepsjon og øyeblikkets inntrykk. Dens innflytelse lever i studier av lys og farge og i museer og utdanning som omhandler moderne maleri.