folkeeventyrstrukturer

Folkeeventyrstrukturer refererer til de tilbakevendende fortellerstrukturene og motivenes sekvenser i tradisjonelle folkeeventyr som har blitt overlevert muntlig. Slike strukturer varierer mellom kulturer og tidsepoker, men viser ofte kjennetegn ved fortellerkunsten, som standardiserte åpninger, gjentakelser og ulike oppdrag og prøver som gir fortellingen en sammenhengende kurve gjennom variasjoner i innhold.

Analytiske rammeverk inkluderer Vladimir Propps Morphology of the Folktale, som deler fortellingen inn i 31 narrative funksjoner og identifiserer typiske rollefigurer som donor (en giver av magiske hjelpemidler), hjelper, helt, skurk, prinsesse og en eventual falsk helt. Aarne–Thompson–Uther (ATU) klassifikasjonen grupperer fortellinger etter type eller mønster, for eksempel Cinderella-type eller Rødhette-type, og brukes til å sammenligne varianter på tvers av språk og regioner.

Vanlige strukturelle trekk omfatter en åpningsform som ofte følger uttrykket “Det var en gang,” et oppdrag eller mangel som setter fortellingen i gang, innslag av magiske hjelpemidler eller donorer, prøver og hindringer, og en avslutning som søker belønning, giftemål eller sosial anerkjennelse. Gjentakelser og formelhvis språk bidrar til memorering og fellesskapsfølelse i muntlig overlevering.

Betydningen av folkeeventyrstrukturer ligger i hvordan de speiler kulturelle normer, sosialialisering og moralske læresetninger. Analyse av struktur og motiver hjelper forskere å spore historiske forbindelser mellom fortellinger, samtidig som moderne tolkninger og nye medier tilpasser fortellingene til ulike publikum.