falsifikasjonskriterium

Falsifikasjonskriteriet, eller falsifikasjon, er et prinsipp i vitenskapsfilosofien som ble formulert av Karl Popper. Det sier at grensen mellom vitenskap og ikke-vitenskap hviler på om en teori er falsifiserbar—det vil si at den i prinsippet kan motbevises av empiriske observasjoner eller eksperimenter.

I Popper's syn er vitenskapelig kunnskap ikke verifisert gjennom bekreftelser, men gjennom å tåle kritiske tester. En vitenskapelig teori bør derfor innebære prediksjoner som kan vise seg å være feilaktige. Hvis en slik prediksjon blir motbevist av observasjoner eller eksperimenter, bør teorien revideres eller avvises. Bekreftelse av en enkelt observasjon garanterer ikke sannhet.

Et klassisk eksempel er Einsteins generelle relativitetsteori, som forutsa en bøyning av lys ved gravitasjon. Observasjoner av stjernelys nær solen i 1919 ga resultater som støttet teorien og kunne ha falsifisert den hvis avvikene hadde vært større. Teorien har siden blitt utsatt for mange flere tester og har så langt overlevd dem.

Utfordringer knyttet til falsifikasjonskriteriet inkluderer Duhem-Quine-problemet: en observert avvik kan skyldes teorien, antatte hjelpeteorier eller måleinstrumenter, ikke nødvendigvis selve kjerneteorien. Dette gjør falsifikasjon av komplekse teorier problematisk. I tillegg har enkelte kritikere påpekt at ikke alle verdifulle mentale eller historiske disipliner lett lar seg falsifisere.

Til tross for kritikkforholdene forblir falsifikasjonskriteriet en innflytelsesrik referanserammen for å tenke på vitenskapelig kultur, selv om moderne posisjoner ofte er mer nyanserte og integrerer andre metoder for vurdering av teorier.