erosjonsmotstand

Erosjonsmotstand er evnen et materiale har til å motstå fjerning av materiale som følge av erosjon. Erosjon innebærer slitasje som oppstår når harde partikler i bevegelse eller strømninger transporteres mot en overflate, ofte kombinert med kavitasjon eller korrosive forhold.

Mekanismer som påvirker erosjonsmotstand omfatter partikkelimpakt som skaper sprekking og avrivning, slitasje fra bærende partikler i væske, kavitasjon som gir sykliske trykk- og temperaturendringer, samt forsterkende effekter av korrosjon. Slike mekanismer kan virke alene eller i kombinasjon og varierer med operasjonelle forhold.

Faktorer som påvirker motstanden inkluderer materialets hardhet og duktilitet, mikrostruktur og fasefordeling, tilstedeværelse av innhold av urenheter og karbider, overflatefinish og residualspenninger. Beskyttende belegg og spesialoverflaterbehandlinger, som sementert karbid, keramiske belegg (for eksempel alumina), nitrering eller hardfinish, kan betydelig forbedre erosjonsmotstanden under krevende forhold.

Testing og evaluering av erosjonsmotstand foregår ofte i laboratorier gjennom spesialiserte erosjonstester, for eksempel jet- eller slurry-erosjonstester og cavitationstester. Resultatene uttrykkes som erosjonsrate eller volumtap pr tidsenhet under definerte forhold, og kan suppleres med mikroanalyser av overflateskader.

Materialvalg og designstrategier fokuserer på å balansere erosjonsmotstand med andre krav som kostnad, korrosjon, varmebestemmelse og produksjon. Vanlige materialer inkluderer høylegerte stål, rustfritt stål, nikkelbaserte eller titanlegeringer, samt belegg som tungsten karbid og keramikk.