elektronkombinasjonen

Elektronkombinasjonen, eller elektronkonfigurasjonen, beskriver fordelingen av elektroner i et atoms elektronskall og underskall. Den brukes til å forklare atomets kjemiske egenskaper, reaksjonsevne og hvordan elektroner fordeler seg i grunntilstand og i eksiterte tilstander. For å beskrive fordelingen brukes ofte energinivåer og subnivåer.

Grunnleggende prinsipper inkluderer Aufbau-prinsippet, Pauli-prinsippet og Hunds regel. Ifølge Aufbau fylles underskallene i stigende energi, Pauli-prinsippet sier at hvert orbital kan inneholde maksimalt to elektroner med motsatt spinn, og Hunds regel foretrekker at elektroner fordeles med parallelle spinn i samme underskall før de paret seg. Elektronkombinasjonen noteres vanligvis som for eksempel natrium: 1s^2 2s^2 2p^6 3s^1; oksygen: 1s^2 2s^2 2p^4. Ofte brukes også en forkortet form, som [Ne] 3s^1 for natrium og [He] 2s^2 2p^4 for oksygen.

Unntakene i elektronfordelingen forekommer særlig blant overgangsmetallene, hvor det kan være energianimasjoner mellom 4s og d-subskallene. Eksempelvis Cr og Cu avvikler den forventede ordningen til fordel for stabile halv- eller fullfylte d-subsheller: Krøniken omtrent [Ar] 3d^5 4s^1 for krom og [Ar] 3d^10 4s^1 for kobber. Slike avvik forklarer spesielle egenskaper hos disse elementene.

Elektronkombinasjonen har praktisk betydning for plassering i periodesystemet, kjemiske bindinger og molekylers form. Den er også sentral ved å forstå ionisering, eksitasjon og reaksjonsmønstre i kjemi og materialvitenskap.