bosettingstyper

Bosettingstyper er kategorier som beskriver hvordan mennesker bor i et geografisk område, og hvordan arealene er brukt. Begrepet brukes i planlegging, statistikk og forskning for å analysere befolkningssammensetning, transportbehov og tilgjengelighet til tjenester. Selv om definisjonene varierer mellom land, har de fleste klassifikasjoner som mål å beskrive bosettingsmønstre over tid.

De viktigste typene er tettstedsbebyggelse og spredt bosetting. Tettstedsbebyggelse forekommer i byer og andre tettbygde områder med høy befolkningstetthet og blandet bruk av arealer, ofte med boligblokker og rekkehus samt butikker, arbeidsplasser og offentlige tjenester i gangavstand. Infrastruktur og kollektivtransport er ofte mer utviklet i slike områder. Spredt bosetting kjennetegnes av lav tetthet, store avstander mellom boliger og en stor andel åpne landskaps- og landbruksarealer; dette bildet finnes i landlige områder, småbygd eller små landsbyer.

Innenfor tettstedsbebyggelsen skilles ofte sentrum, boligområder og forstadsområder. I spredt bosetting finner man landsbyer, gårdsbruk og små tettsteder, ofte med mindre tilgang til tjenester men større romlig variasjon og natur.

I planlegging og statistikk brukes bosettingstyper for å modellere behov for nærhet til tjenester, kollektivtransport og infrastruktur, og som grunnlag for arealplaner og utviklingsstrategier. I Norge brukes ofte begrepene tettsteder og spredt bosetting i Statistisk sentralbyrås statistikk, mens internasjonalt benyttes begreper som urban, suburban og rural.