adopsjonsspredning

Adopsjonsspredning er prosessen der en ny idé, praksis eller teknologi blir tatt i bruk av individer eller organisasjoner over tid. Begrepet brukes i markedsføring, innovasjonsforskning, helsevesen og offentlig sektor for å forklare hvordan og hvor raskt en innovasjon sprer seg i en befolkning. Fenomenet ble formalisert gjennom forskning innen diffusjon av innovasjoner, spesielt av Everett Rogers på 1960-tallet.

Rogers identifiserer fem adoptergrupper: innovatører, tidlige brukere, tidlig majoritet, sen majoritet og etterslep. Spredningen følger ofte en S-formet kurve, der raskere vekst skjer i starten og midt i perioden, før metning. En vanlig måte å forutsi adopsjonshastighet på er Bass-modellen, som kombinerer påvirkninger fra kommunikasjon mellom forbrukere og markedsføring.

Viktige egenskaper ved en vellykket adopsjon inkluderer relativ fordel, kompatibilitet med eksisterende praksis, lavere kompleksitet, prøvbarhet og observabilitet. Produktet eller ideen må oppfattes som bedre enn eksisterende alternativer og være lett å prøve i liten skala.

Påvirkningsfaktorer inkluderer sosioøkonomiske forhold, utdanning, tilgang til informasjon og tillit til kilden, samt nettverkseffekter og meningsledere. Strategier for å fremme adopsjon inkluderer målrettet kommunikasjon, pilotprosjekter initiert av brukere, og utnyttelse av sosiale nettverk og influencere.

Historisk har adopsjonsspredning vært en sentral del av strategiutforming i kommersielle markeder så vel som i helsetjenester og offentlig politikk, der tidlig adopsjon kan redusere kostnader og forbedre utfall, mens forsinkelser kan øke risiko og usikkerhet.