Utilitarismen

Utilitarismen er en normative etikk som evaluerer handlinger ut fra deres konsekvenser for lykke og velvære. Hovedideen er at den riktige handlingen maksimerer total nytte; i sin enkleste form defineres nytte som lykke eller tilfredsstillelse av preferanser. Etikken er konsekvensialist og universell, og den legger vekt på like hensyn til alle berørte parter.

Historisk ble utilitarismen formet av Jeremy Bentham, som hevdet at man bør måle lykke og smerte og bruke en kalkyle for å avgjøre hva som gir størst sum av nytte. John Stuart Mill videreutviklet teorien ved å skille mellom høyere og lavere gleder og ved å understreke vern om individuelle friheter og rettigheter som ofte er nødvendig for å fremme lykke over tid. Begreper som act utilitarianism og rule utilitarianism beskriver to tilnærminger: den første vurderer hver enkelt handlingens konsekvenser, den andre vurderer hvor effektive en regel ville være hvis den ble fulgt av alle.

Kritikk peker på problemer med å måle nytte, vurdere langsiktige virkninger, og ivareta rettigheter og rettferdighet. Noen moderne varianter, som preferanseutilitarisme, tar utgangspunkt i tilfredsstillelsen av individers preferanser i stedet for bare lykke. Utilitarismen påvirker offentlige beslutninger i kost–nytte‑analyser og velferdsteori, og den står i kontrast til deontologiske og prinsippbaserte tilnærminger.