Signaldetekasjonsteori

Signaldetekasjonsteori er en ramme for å beskrive hvordan mennesker og dyr gjør beslutninger under usikkerhet og skiller signaler fra bakgrunnsstøy. Den brukes bredt i psykologi, nevrovitenskap og medisinsk diagnostikk for å analysere hvordan vi oppfatter og rapporterer sensoriske hendelser når kun en del av inntrykkene faktisk er relevante.

Grunnideen er at sanseinntrykk kan modelleres som to overlappende fordelinger: en støyfordeling og en signal+støyfordeling. Disse er ofte antatt å være normalfordelte med lik varians. Observatøren setter et beslutningskriterium; hvis den indre responsen overstiger kriteriet, rapporteres at et signal er til stede, ellers rapporteres fravær av signal. Nøkkelbegreper er sensibilitet (d') som måler hvor godt man skiller mellom støy og signal, og beslutningskriteriet (bias) som beskriver om man har liberal eller konservativ innstilling. Treffsannsynlighet og falsk alarm-sannsynlighet brukes for å estimere d' og kriteriet, ofte ved å transformere dem til z-skårer.

ROC-kurver brukes til å illustrere trade-offs mellom treffsannsynlighet og falsk alarm-sannsynlighet når kriteriet varieres. SDT finner anvendelse i ja/nei-oppgaver og i to-alternativt tvangvalg, og det er ikke alltid at støy og signal har lik varians i alle situasjoner.

Historisk ble signaldetekasjonsteori utviklet av Green og Swets i 1960-årene i form av bok og forskning. Den har siden fått bred anvendelse i felt som psykologi, nevrovitenskap, radiologi og andre kliniske beslutningssituasjoner, og gir et rammeverk for å vurdere hvordan forventninger, kostnader ved feil og strategier påvirker beslutninger under usikkerhet. Begrensninger inkluderer avhengighet av antagelser om fordeling og variasjon.