Selvavstenging

Selvavstenging er en frivillig ordning der personer som er utsatt for pengespillproblematikk kan begrense eller stenge sin tilgang til spilltilbud. Ordningen gjelder både nettilgjengelige spill og fysiske spillesteder og har som mål å redusere risikoen for skade knyttet til spill. Selv avstengning brukes også i andre sammenhenger der tilgang må begrenses, men er mest utbredt innen pengespill.

Implementering av selvavstenging varierer mellom land og operatører. I Norge og mange andre land tilbys ordningen gjennom lisensierte spilltilbydere og/eller nasjonale registre. En person kan registrere seg for bestemte tidsperioder eller permanent, ofte fra én måned og oppover. Mange systemer krever identitetsbekreftelse og gir en felles svarteliste slik at personen ikke kan gamble hos deltagende tilbydere eller i tilknyttede lokasjoner. Eksklusjonen kan ofte være tidsbegrenset eller permanent, og oppfølging eller rådgivning kan være knyttet til ordningen.

Effekt og begrensninger: Selvavstenging kan bidra til å redusere spilleatferd og økonomisk belastning for mange, men effekten avhenger av etterlevelse og tilgang til hjelp. Den løser ikke underliggende årsaker som avhengighet eller økonomiske problemer, og noen kan prøve å omgå ordningen ved å bruke andre plattformer eller steder. Derfor anbefales ofte kombinasjon med behandling, økonomisk rådgivning og støttetjenester fra helse- og sosialsektoren.

Juridisk rammeverk: Regler for selvavstenging varierer mellom land og regioner. Ordningen er vanligvis en del av et bredere skadebegrensnings- og forbrukervernprogram, og reguleres av tilsynsmyndigheter og lisensgivere som forvalter spilltilbudene.