Refaktoreringsteknikken

Refaktoreringsteknikken er et begrep innen programvareutvikling som refererer til en samling systematiske metoder og praksiser for å forbedre kodebasens indre struktur uten å endre programmets synlige atferd. Hovedmålet er å gjøre koden mer lesbar, vedlikeholdbar og utvidbar.

Den brukes primært i vedlikehold og videreutvikling når koden har blitt vanskelig å forstå eller har opparbeidet teknisk gjeld. Arbeidet bygger ofte på automatiserte tester for å sikre at eksisterende atferd bevares. Endringer skjer i små, inkrementelle steg, og reversibilitet er en ønsket egenskap.

Grunnprinsippene inkluderer å bevare atferden, å gjøre små og isolerte endringer, og å kjøre hele testsviten før og etter hvert trinn. Prosessen innebærer ofte identifisering av code smells, valg av en passende liten refaktorering, gjennomføring av endringen, og deretter kjøring av tester og kodegjennomgang før innfusjon i hovedlinjen.

Vanlige teknikker omfatter:

- Uttrekk av metoder (extract method) og klasser (extract class)

- Flytting av ansvar mellom områder eller moduler (move method/class)

- Innkapsling av felt og renaming av identifikatorer (rename, encapsulate fields)

- Introduksjon av parameterobjekt og bruk av designmønstre for å erstatte komplekse conditionaler med polymorfisme

- Fjerning av duplisert kode og forbedring av modulære grenser

Fordeler inkluderer bedre lesbarhet, enklere vedlikehold og mindre risiko ved fremtidige endringer. Risikoer omfatter tidkrevende arbeid og muligheten for feil hvis tester mangler eller endringene ikke er små og verifiserbare. Refaktorering er derfor ofte integrert i agile prosesser som kontinuerlig forbedring.