Prioriteringsteknikker

Prioriteringsteknikker er metoder for å rangere krav, oppgaver eller tiltak etter kriterier som nytte, kostnad, risiko og tidsbruk, slik at knappe ressurser fordeles mest mulig verdiskapende. De brukes i prosjektledelse, produktutvikling og strategi for å gjøre informerte avveininger under usikkerhet.

Vanlige teknikker inkluderer MoSCoW, Eisenhower-matrisen og vektede poengsystemer. MoSCoW deler krav i fire kategorier: Must have, Should have, Could have og Won't have, og brukes i agil utvikling for å avgjøre hva som må leveres i en iterasjon. Eisenhower-matrisen skiller mellom hast og viktighet og fokuserer på viktige oppgaver. Vektet poenggivning tildeler vekter til kriterier som kostnad, nytte og risiko, og beregner en totalpoengsum for hvert alternativ. RICE vurderer Reach, Impact, Confidence og Effort for å prioritere produktområder i tidlig fase. WSJF, brukt i SAFe, prioriterer basert på forholdet mellom forretningsverdi, tidskritikalitet, risikoreduksjon og jobbstørrelse. Kano-modellen klassifiserer krav etter effekt på kundetilfredshet: must-be, one-dimensional, attractive. Cost-Benefit Analysis sammenligner fordeler og kostnader for å vurdere lønnsomhet. ABC-analyse og Pareto-prinsippet peker mot de få elementene som gir størst effekt.

Valg av teknikk avhenger av kontekst, data og beslutningskultur, og det er vanlig å kombinere metoder for et mer robust beslutningsgrunnlag.