Kontrapunktiske

Kontrapunktiske er et adjektiv som beskriver forhold til kontrapunkt, den musikalske teknikken der uavhengige melodiske linjer samspiller for å danne en sammenhengende polyfon tekstur. Begrepet stammer fra kontrapunktet, som betyr bokstavelig talt “motpunkt” og er lånt fra italiensk contra-punto. I norsk musikkterminologi brukes kontrapunktiske begreper om verk, teknikker eller teksturer som har kontrapunktets kjennetegn.

Kontrapunktiske verk kjennetegnes av stemmeuavhengighet og nøye stemmeste ledelse, der bevegelse mellom stemmene følger regler for konsonans og dissonans. Dissonanser brukes i kontrollerte sammenhenger, som passerende eller neighbor tones, eller gjennom bevegelse mellom stemmene som ikke bryter med helse regler for polyfon tekstur. Parallellfremdrift i ottaver eller annen regelmessig parallell finnes, unngås ofte i strenge former som kanon og fugue. Teksturer kan være imitativt byggede, og kontrapunktiske studier inkluderer spesieskontrapunkt, hvor regler for hvert motstemmepar gir en systematisk tilnærming.

Historisk har kontrapunktisk tenkning utviklet seg fra renessansen polyfoni, gjennom barokken med stram kontroll over stemmer og form, til bruk i senere perioder hvor komponister videreførte eller omtolket kontrapunktets prinsipper. I dag brukes kontrapunktiske teknikker både i tradisjonell klassisk musikk og i samtidskomposisjon for å skape kompleksitet, tekstur og samtale mellom stemmer, samt som analytisk verktøy i musikkla- teorier og omtale.