Intagliotrükk

Intagliotrükk, også kjent som intaglio-trykk, er en grafikkteknikk hvor motivet graves eller risses ned i en metallplate, vanligvis kobber eller sink. Blekk påføres platen og presses ned i gravene; deretter fjernes overflødig blekk, og papiret presses mot platen under høyt trykk. Resultatet er et bilde som består av detaljerte linjer og tonale områder, med mulighet for rik struktur og dybde.

Historie og betydning: Intaglio-teknikker er blant de eldste grafiske teknikkene i Europa, utviklet på 1400-tallet. Gravering og etsning ble særlig fremtredende hos kunstnere som Albrecht Dürer og senere Rembrandt, som utnyttet mulighetene for presise linjer og rike toner.

Teknikker: Gravering bruker et graveringverktøy (burin) til å kutte linjer i platen. Etsning gjør det ved bruk av syre etter at platen er dekket av et beskyttende grunnlag. Akvatint (akvatint) skaper tonale områder ved å påføre små prikker som holder blekk. Mezzotint gir brede tonalverdier gjennom en grunnleggende rufset plate som senere jevnes ned. Andre varianter inkluderer drypoint og soft-ground.

Prosess: Plattformen forberedes ofte med en beskyttende grunn. Deretter graveres eller etsest, og blekket legges inn i gravene. Papiret fuktes og legges på platen, og gjennom en grafisk presse overføres blekket til papiret.

Bruk og betydning: Intagliotrükk gir mulighet for svært detaljerte linjer og subtile toner. Det brukes fortsatt i moderne grafikk og i produksjon av originale trykk, særlig når kunstnere ønsker rik tekstur og dybde.

Kjente utøvere: Rembrandt, Francisco Goya, James McNeill Whistler.