IPv6adresser

IPv6-adresser er identifikatorer brukt av protokollen IPv6 for å identifisere grensesnitt i nettverk. De gir betydelig større adressekapasitet og innebygde mekanismer for automatisk konfigurasjon og sikkerhet. En IPv6-adresse består av 128 biter og skrives vanligvis som åtte grupper av fire heksadesimale sifre, separert med kolon, for eksempel 2001:0db8:85a3:0000:0000:8a2e:0370:7334. Ledende nuller kan utelates og lange rekker av nuller kan forkortes med :: én gang i en adresse.

Hovedtyper av IPv6-adresser er unicast, multicast og anycast. Unicast-adresser identifiserer ett grensesnitt eller en gruppe av grensesnitt, multicast leverer til mange mottakere samtidig, og anycast innebærer levering til nærmeste mottaker. Unicast deles inn i globale unicast-adresser som er rutbare i Internett, link-local-adresser (FE80::/10) som brukes på den lokale lenken, og Unique Local Addresses (ULA) som er private og ikke ment for global ruting (FC00::/7; mange bruker FD00::/8 i praksis). Multicast-adresser begynner med FF00::/8.

I de fleste norske nettverk brukes en /64-prefix for hvert lokale subnett, der de resterende 64 bitene brukes til enhetens identifikator. Enheter konfigureres ofte via SLAAC (stateless address autoconfiguration) ved hjelp av router advertisements, eller gjennom DHCPv6 for tildeling av adresser og alternativer. Interface-ID kan være basert på MAC (EUI-64) eller generert for personvern.

I overgangen fra IPv4 brukes ofte dual-stack, tunneling og oversettelsesteknikker som NAT64 for å kommunisere med IPv4-nettverk. IPv6 ble designet for ende-til-ende-kommunikasjon, og IPsec ble opprinnelig knyttet til protokollen, men sikkerhetsimplementeringer varierer.