Diffraksjonsordnene

Diffraksjonsordnene refererer til de lysflekkene eller intensitetsmaksima som oppstår når lys passerer gjennom et diffraksjonsgitter. Et diffraksjonsgitter består av et stort antall parallelle spalter eller spor med jevn avstand. Når en lysbølge treffer gitteret, bøyes lyset fra hver spalte utover.

Fenomenet med diffraksjonsordnene forklares ved prinsippet om interferens. Lyset fra de forskjellige spaltene interfererer med hverandre. Der lysbølgene fra de ulike spaltene er i fase, oppstår konstruktiv interferens, noe som resulterer i et lysmaksimum. Disse maksimumspunktene kalles diffraksjonsordener.

Den sentrale maksimumet, også kalt nullte ordens diffraksjon, er vanligvis den sterkeste og ligger rett foran gitteret. De andre diffraksjonsordnene ligger symmetrisk på hver side av den nullte ordens. Avstanden mellom disse ordenene avhenger av bølgelengden til lyset, avstanden mellom sporene i gitteret, og vinkelen som lyset diffrakteres i.

Formelen som beskriver posisjonen til diffraksjonsordnene er d sin(θ) = mλ, der d er avstanden mellom sporene i gitteret, θ er diffraksjonsvinkelen for en gitt orden, m er ordensnummeret (et heltall som representerer 0, ±1, ±2, osv.), og λ er bølgelengden til lyset. Denne ligningen viser at ulike bølgelengder av lys vil diffrakteres i forskjellige vinkler, noe som er grunnlaget for spektroskopi ved bruk av diffraksjonsgitter.