utlendingsspråket

Utlendingsspråket er et begrep som brukes i sociolingvistikken for å beskrive måten utlendinger taler et verts­språk i en ny kontekst. Begrepet refererer ikke til et avgrenset språk, men til en språkvarietet som oppstår i møte mellom språkfellesskap. Flere faktorer bidrar: morsmålets struktur og ordforråd, hvor godt man behersker verts­språket, og sosiale forhold som identitet, status og holdninger i samfunnet. Utlendingsspråket kjennetegnes ofte av kodeveksling mellom verts­språket og morsmålet, forenklet grammatikk, og innlån av ord og uttrykk fra utlendingenes språk. Det er ikke et fast system med egen grammatikk, men en beskrivelse av språklige praksiser i bestemte samfunnsrom.

I historiske og moderne studier har begrepet blitt brukt for å forklare språklig kontakt i by- og arbeidsmiljøer der grupper med ulik språkbakgrunn møtes. Utlendingsspråket ligger ofte mellom fullstendig tospråklighet og kommunikasjonsproblemer, og kan fungere som et kontakt- eller overgangsverktøy før mestring av verts­språket er fullstendig. I noen situasjoner har slike praksiser utviklet seg videre til pidgin- eller kontaktlingua-former når felles språkkompetanse er begrenset.

Se også: sociolingvistik, kodeveksling, pidgin, kontaktlingua.