stavelse

Stavelse er en enhet for uttale og rytme i språk. Den fungerer som en byggestein i ord og i muntlig flyt. I de fleste språk består en stavelse av en kjerne, vanligvis en vokal, og ofte av konsonanter foran (onset) og bak (coda). Kjernen er den viktigste delen av stavelsen, og vokalen kan være lang eller kort i språk som har vokallengde. I norsk beskrives stavelsene ofte som onset – nucleus – coda, selv om enkelte ord har mer komplekse konsonantstrukturer rundt kjernen.

Åpen og lukket stavelse: en åpen stavelse slutter i vokal, en lukket stavelse slutter i konsonant. Eksempler: «ba» og «jo» er åpne stavelser; «bil» og «land» er lukkede. Norske ord kan ha konsonantkluster i onset, som «prøve» med «pr», eller i coda, som «land» med «nd».

Stavelsenes rolle i rytme og prosodi: antall stavelser i et ord eller en setning påvirker flyten i tale og i poesi. I norsk lyrikk og muntlig tale brukes stavelsestrukturen for å forme rytme og rim. Trykkplassering varierer mellom ord og avledede former, men ofte ligger hovedtrykket på en bestemt stavelse i roten av ordet. Vekting mellom lett og tung stavelse påvirker rytmen og hvordan ord høres ut i tali og i poesi.

Anvendelse og betydning: Stavelse er et sentralt begrep i lingvistikken, språkopplæring og tekstanalyse. Den brukes til å forklare uttale, orddeling i skrift og lesing, samt til å analysere rytme, meter og rim i tekster.