rettsoppgjør

Rettssoppgjøret, i norsk sammenheng ofte omtalt som oppgjøret etter andre verdenskrig, betegner den juridiske og politiske prosessen som fulgte den tyske okkupasjonen av Norge (1940–1945). Formålet var å bringe til ansvar personer og organisasjoner som hadde deltatt i eller bidratt til samarbeidet med okkupasjonsmakten, særlig for landsvik og krigsforbrytelser, og å gjenopprette tilliten til rettsstat og demokratiske institusjoner.

Oppgjøret omfattet rettssaker, etterforskning og ulike straffetiltak. Nære samarbeidspartnere og tilretteleggere for okkupasjonen ble rettsforfulgt, og domstolene vurderte medvirkning til landssvik, krigsforbrytelser og andre lovbrudd begått i løpet av okkupasjonen. I tillegg kunne eiendom og andre eiendeler konfiskeres, og rettigheter i det offentlige liv og yrkesliv kunne bortfalle. I enkelte saker ble også dødsstraff anvendt.

Prosessen ble i hovedsak gjennomført i de ordinære domstolene, men var underlagt særlige rammer og tiltak rettet mot oppgjøret. Oppgjøret blir i dag sett på som en nødvendig del av å gjenopprette lov og orden etter krigen, samtidig som det har blitt kritisert for hastverk og spørsmål om rettssikkerhet og mulige hevnmotiv.

Rettssoppgjøret har siden vært gjenstand for historisk forskning og offentlig debatt. Det regnes som en viktig, men kompleks del av Norges demokratiske utvikling og av minnet om okkupasjonens brudd på landets rettsgrunnlag og menneskerettigheter.