postnedbøyning

Postnedbøyning er et begrep i språkvitenskap som beskriver en form for morfologisk bøyning der endelser eller markører for grammatikk (som kasus, kjønn eller tall) opptrer etter hovedordet i en ordgruppe, ofte som en separat enhet eller klitisk element. Fenomenet peker mot en bøyningsstruktur der markørene ikke er integrert i ordets a-base form, men kommer senere i syntaktisk eller prosodisk tilknytning. Begrepet brukes primært i teorier som vektlegger fleksibilitet i ordklasses markører og i studier av språk med reell eller mulig postnominal bøyning.

Teoretisk sett står postnedbøyning i diskusjon mellom ulike rammeverk for morfologi og syntaks. I mindre utbredte studieoppsett kobles det ofte til enclitics eller postnominale partikler som kan påvirke eller supplere bøyningskategorier etter ordet. I slike tilnærminger kan postnedbøyning ses som en måte å modellere hvordan endelser eller markører samhandler med nærstående ord eller fraser uten at de nødvendigvis er integrert i ordets indre bøyningsstruktur. Fragmenter av forskning peker på paralleller i språk der markører opptrer som etterfølgende elementer, og moderne formaliseringsrammer som autosegmental morfologi og Distributed Morphology gir verktøy for å beskrive slike fenomener.

Fenomenet blir ofte møtt med faglig skepsis grunnet empirisk spredning og definisjonsvariasjon. Kritikere peker på at begrepet kan være uklart og vanskelig å teste i korpusdata, og at lignende observationer kan forklares med andre bøynings- eller klitiske mekanismer. Likevel har diskusjonen bidratt til større bevissthet om variasjon i hvor og hvordan endelser manifesterer seg i forskjellige språk.

Se også: bøyning, enclitic, klitisk, morfologi.