lånebruk

Lånebruk er et begrep innen språkfag som beskriver hvordan ord og uttrykk som kommer fra ett språk tas i bruk i et annet språk. Begrepet omfatter både lånord (lånte ord som integreres i vokabularen) og calquer eller ordsett hentet fra andre språk, samt hvordan disse formene brukes i dagligtale, media og fagkontekster. Lånebruk dekker hele prosessen fra lånens inntreden til deres videre tilpasning i målpråket.

I lånebruksprosessen er det vanlig at låneord møter phonologisk, morfologisk og syntaktisk tilpasning. Fonologisk tilpasning innebærer at ordet tilpasses gjeldende lydsystem og stavemåte. Morfologisk integrasjon innebærer at ordet kan få norsk bøyning og avledning, mens syntaktisk plassering avgjøres av hvor ordet brukes i setninger. Semantisk kan lån få nye betydninger eller utvide eksisterende betydninger. Noen lån beholdes i nærmest original form, mens andre blir del av det naturlige ordforrådet og mister markerthetsnivå over tid.

Sosiale faktorer påvirker lånebruken: språkkontakt, domene (teknologi, ungdomskultur, media), alder, utdanning og regional tilhørighet. Språkselskaper og språknormering, som språkråd og ordbøker, påvirker hvilke lån som anses som akseptable og how de ortografisk og grammatikalsk integreres.

Lånebruk er derfor et dynamisk område som belyser hvordan språk utvikler seg i møte med kontakt og endringer i samfunn og teknologi.