lågfrekvensband

Lågfrekvensband er den delen av radiobølgespekteret som ligger i den lave enden av frekvensområdet. I faglitteraturen deles dette området ofte inn i Very Low Frequency (VLF) og Low Frequency (LF). VLF omfatter omtrent 3–30 kHz, mens LF dekker omtrent 30–300 kHz. Noen beskrivelser bruker begrepet lågfrekvensbånd om hele området fra omtrent 3 kHz opp mot flere hundre kilohertz, men det klare tekniske skillepunktet mellom VLF og LF er vanligvis som nevnt.

Egenskaper og propagasjon: Lågfrekvenssignaler har ofte lang rekkevidde via jord- og kystnære båndet som kalles groundwave, og de kan observeres under spesielle forhold også som skywave ved refleksjon i ionosfæren, spesielt i LF-området. VLF-signaler har svært lang rekkevidde og kan trenge gjennom hav og jord, noe som gjør dem særlig verdifulle for militære og marine kommunikasjonsformål. Datagraden er generelt lav, og båndbredden er smal sammenlignet med høyere frekvenser, hvilket begrenser mulig hastighet og modulering.

Anvendelser: Lågfrekvensbånd brukes blant annet til tids- og signalsendinger (for eksempel klokkenes tidssignaler), navigasjonsstasjoner og historiske langdistansekommunikasjonsystemer. Submarinekommunikasjon har særlig vært avhengig av VLF på grunn av god gjennomtrenging i sjøvann. Andre anvendelser inkluderer forskning og visse spesialanlegg der lange bølgelengder er fordelaktige.

Regulering og tekniske forhold: Frekvensene i lågfrekvensområdet er regulert av ITU og nasjonale regulatorer. Tillatelser, lisensiering og harmonisering av frekvenser gjelder for å unngå forstyrrelser. Utstyr og antenneanlegg for lågfrekvenskommunikasjon krever ofte store og kostbare installasjoner, siden bølgelengdene er lange og antenner må tilpasses store fysiske arealer.