konsertsalonger

Konsertsalonger er små, intime saler eller rom som er spesielt tilrettelagt for konsertformer med få publikummer, ofte med fokus på kammermusikk eller solo-innslag. Begrepet brukes både om private salons arrangert i privathjem og om offentlige eller semi-offentlige rom i kulturhus som er egnet for nærhet mellom utøver og publikum. Konsertformen har røtter i den europeiske salontradisjonen fra opplysningstiden og romantikken, der intime sammenkomster ble brukt til å presentere ny musikk og diskutere kunstneriske spørsmål.

Historisk utvikling: I store byer var salonkonserter private samlinger i borgerskapets og adels hus, mens senere ble de en del av det offentlige konsertlivet gjennom små, akustisk gjennomtenkte rom i teatre, palasser eller kulturhus. De ga komponister og utøvere mulighet til å eksperimentere med ny musikk i et lyttende, lite publikum.

Egenskaper: Konsertsalonger preges av tett kontakt mellom utøver og lytter, korte programmer og fokus på musikalsk gjennomsiktighet og klang. Publikumopplevelsen er gjerne mer uformell enn i store konsertsaler, og akustikken er ofte tilpasset kammermusikalske uttrykk.

Dagens bruk: Mange kulturhus tilbyr konsertformer i konsertsalong-stil, for eksempel små ensemble, lied- og pianorecitaler, eller lukkede arrangementer i spesiell salongatmosfære. De kan også foregå i private eller akademiske settinger, i byens kulturelle nettverk og i universitets- og museumsammenhenger.

Se også: salonkonsert, kammermusikk, konserthus.