konjuksjoner

Konjunksjoner er ord som brukes for å binde sammen ord, uttrykk eller hele setninger og dermed skape forhold mellom dem. De angir blant annet tillegg, alternativ, motsetning, årsak, konsekvens og betingelse. Som bindeledd bidrar de til at teksten flyter og at logiske forbindelser blir tydelige.

Det finnes to hovedgrupper: koordinative konjunksjoner og underordnende konjunksjoner. Koordinative konjunksjoner binder likeverdige enheter, for eksempel setninger eller ledd: og, eller, men, for, så. Underordnende konjunksjoner innleder bisetninger og uttrykker forhold som årsak, tid, vilkår eller motsetning, for eksempel at, fordi, hvis, når, mens, selv om, før og etter at.

Syntax og bruk: I hovedsetninger følger norsk vanlig ordstilling (subjekt–verb–objekt). I bisetninger som introduseres av konjunksjoner, gjelder ofte at verbet kommer til slutt i setningen, og konjunksjonen fungerer som grense mellom den overordnede og underordnede del. Bruken av konjunksjoner varierer med stil og sjanger; skriftlig norsk har ofte flere konjunksjoner for å markere forholdet mellom påstander, mens muntlig norsk tenderer til færre og enklere bindeledd.

Historisk sett har konjunksjoner utviklet seg fra tydeligere bindeledd i eldre norsk og andre germanske språk, og de omfatter både standardord som er vanlige i dagligtale og mer formelle uttrykk som brukes i skriftlig norsk.