falsifiserbarhet

Falsifiserbarhet er et begrep i vitenskapsteori som beskriver hvorvidt en påstand eller en vitenskapelig teori kan testes og potensielt motbevises av observasjon eller eksperiment. En teori er falsifiserbar hvis det finnes en konkret og i prinsippet gjennomførbar observasjon som kunne vise at den er feil.

Konseptet ble utviklet av Karl Popper som et demarkasjonskriterium mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Ifølge Popper kan vitenskapelige teorier ikke endelig verifiseres, men de bør være åpne for falsifikasjon gjennom erfaring. Teorier som gir klare prediksjoner, og som derfor kan avklares av observasjoner, regnes som vitenskapelige i denne fremstillingen.

Falsifiserbarhet innebærer at teorien gir konkrete, testbare prediksjoner. Hvis observasjoner eller eksperimenter viser at disse prediksjonene er feil, må teorien enten revideres eller forlates. Eksempelvis genererer fysikkteorier som gravitasjonsloven og relativitet konkrete forutsigelser som kan testes og evaluert mot observasjoner.

Falsifiserbarhet er ikke uten kritikk. Noen hevder at det alene ikke avgjør vitenskapelighet, fordi teorier ofte beskyttes mot falsifikasjon gjennom tilleggsantagelser eller “beskyttende belter” i enkelte rammeverk. Dessuten brukes falsifikasjonskriteriet ofte for å identifisere psevdovitenskap (som astrologi) og visse former for psykoanalyse som vanskelig å falsifisere.

Historisk har falsifiserbarhet påvirket diskusjonen om vitenskapelige grenser og krav til testbarhet i forskning, og har formet hvordan man vurderer hva som regnes som vitenskapelig kunnskap.